Det er sterkt behov for koordinering av aktiviteten i Barentshavet sier Johan Petter Barlindhaug i dette innlegget
En lønnsom, ressursansvarlig og miljøsikker utnyttelse av olje- og gassressurser i Barentshavet forutsetter iflg. OD at koordinerte regionale utbyggingsløsninger legges til grunn. Dette er ikke modeller som favoriseres av oljeselskapene, men Helge Lunds utsagn på Ptil’s konferanse «Arctic Safety» var i den forbindelse meget positiv. Han karakteriserte utfordringene i Barentshavet med å sitere følgende utsagn: «Skal du gå fort - går du alene, men skal du gå langt - går du sammen med andre».
Samarbeidet gjelder ikke bare for utbygging, men også for letevirksomheten. Når man nå for alvor beveger seg inn i Hoop-området krever værforholdene og de lange avstander at nye og robuste fellesløsninger for redning og beredskap etableres. I første omgang ved å utvide dagens værvarslingsstasjon på Bjørnøya til et fullverdig redningssenter. Det vil ikke som mange tror, være i strid med vernebestemmelsene og sikkerheten for havfiskeflåten som nå følger fiskestimene nordover vil også bli bedre.
De store avstander tilsier at felles utbyggingsløsninger vil bestå av feltsentre offshore og få store landbaserte prosess- og terminalanlegg på steder med god arealtilgang og de aller beste maritime betingelser. Nøkkelordene er her ekspansjonsfleksibilitet, miljøsikkerhet og infrastruktur. Skal dette bli en realitet må overordnede utbyggingsmodeller være skissert før enkeltfunn blir en så sterk drivkraft at de legger premissene gjennom rene «stand alone»-utbygginger. Forhåpentligvis vil Johan Castberg kunne bli den utbygging som «brøyter veg» for en slik regional forståelse av hvordan fremtidige utbygginger i Barentshavet bør skje.
En annen viktig betingelse for gode fellesløsninger er at de landbaserte forutsetninger er tilstede. I dag er det svært lite samarbeid mellom petroleumsnæringen og de offentlige organer som har ansvaret for å etablere den fremtidige infrastruktur. Med 5 års tidshorisont for et oljeselskap etter investeringsbeslutning og 10-15 år for en statlig etat, er dette en åpenbar svakhet når gode fellesløsninger skal etableres på Finnmarkskysten. Kraftforsyningen er et velkjent problem som må finne en rask løsning, men like viktig er at de statlige samferdselsetater i dialog med oljenæringen og regionale myndigheter nå velger ut de steder som faglig sett er de beste for store landanlegg. Her kan ikke de tradisjonelle distriktspolitiske hensyn overstyre de nasjonale.
I Barentshavet er det nå ca. 40 selskaper som deltar som operatører eller lisensdeltagere. Gitt dette mangfold i selskapsstrukturen er det en åpenbar utfordring å få koordinert utbygging og drift på en god måte. I dette ligger både hensynet til de langsiktige nasjonale interesser og behovet for å sikre en forutsigbar og balansert situasjon for de ulike selskaper som skal innordne seg i en overordnet områdestrategi. Det er vanskelig å se at dette kan skje på annen måte enn at aktører på statens hånd får en sterk og koordinerende rolle. På hvilken måte skal jeg la ligge, men erfaringene fra Gasscos virksomhet vil utvilsomt ha stor verdi.